Harald Sæverud ble født i Bergen 17. april 1897, og han fikk sin første musikkutdannelse ved musikkonservatoriet i hjembyen. I 1920 dro han til musikkhøgskolen i Berlin for å studere komposisjon, og med seg i kofferten hadde han en halv symfoni som var blitt oppført i Oslo og hadde vakt oppsikt. Andre del av symfonien ble urfremført med Berlin-filharmonien, og det resulterte i lovende kritikker for den unge komponisten.

Ingen ringere enn Carl Nielsen sendte Sæverud en hilsen:
"Jeg venter meget av Dem," skrev den danske symfoniker i begeistring. Selv betraktet Sæverud oppholdet i Berlin som delvis bortkastet. Han ville gå sine egne veier, noe som resulterte både i motstand og motgang fra mange hold. Hans tonespråk, f.eks. i de påfølgende symfoniene, ble av konservative kritikere ansett som utfordrende, ja, i noen tilfelle som atonale. Men Sæverud har aldri fornektet tonalitet som et av musikkens bærende elementer. Dog var hans tonalitet ofte fri, og han betjente seg stundom av krasse dissonanser i sitt polyfone uttrykk. På det formelle plan går ulike variasjonsprinsipper igjen i komposisjonene, og ofte hentet han sine idealer i barokken og i wienerklassisimen. Illusterende eksempler er orkesterverkene Cinquanta variazioni piccole (1931) og Canto Ostinato (1934).

I 1939 flyttet Harald Sæverud til det som skulle bli hans hjem for resten av livet: Siljustøl i Fana, dengang like utenfor Bergen. En enorm villa i stein og treverk, inspirert av norske byggetradisjoner. Året etter kom den andre verdenskrigen til Norge. Disse to begivenhetene skulle få avgjørende betydning for hans komposisjoner.

Musikken ble Harald Sæveruds våpen i motstandskampen mot de tyske okkupantene. En ruvende trilogi er de tre symfoniene han komponerte i løpet av krigsårene: nr. 5 Quasi una fantasia som også er blitt kalt "Motstandsviljens symfoni". Nr. 6, Sinfonia Dolorosa som ble tilegnet en venn som ble henrettet av tyskerne, og nr. 7, Samle - "Trengselens, kampens, troens og takkens symfoni". Den siste er komponert i visshet om at den mørke krigstiden gikk mot en ende. Hans mest kjente "motstandsverk" er likevel "Kjempeviseslåtten", som er blitt stående som selve det musikalske symbolet på den norske patriotismen og kampen mot det totalitære regimet.

I slående kontrast til de nevnte symfoniene, står serien med klaverstykker som ble komponert umiddelbart før og under den annen verdenskrig. I de fleste tilfeller ble dissse stykkene utgitt i samlingene "Slåtter og stev fra Siljustøl". Her er inspirasjoskilden gjerne naturen, dyrene og menneskene slik han opplevde det på sin eiendom. Selv om titlene ofte henspeiler på norsk folkemusikk er det ikke folketoner som danner grunnlaget for den. De er komponistens egne frembringelser. En helt spesiell stilling blant klaverkomposisjonene har "Rondo Amoroso", et stykke hvor Sæverud "fikk lov til å tegne ned en barnesjel."

Den brede anerkjennelsen av komponisten Harald Sæverud kom for alvor etter krigen, og scenemusikken til Henrik Ibsens Peer Gynt (1947) slo ytterligere fast hans navn. Her fremstår han som en suveren musikalsk billedskaper, høyst personlig på et område hvor Grieg før ham hadde satt en standard man trodde det ikke var mulig å gjøre noe med. Suitene fra Sæveruds Peer Gynt-musikk ble raskt en favoritt både hos publikum og i mange orkestre i kraft av sine egne kvaliteter.

Harald Sæverud er orkesterkomponist par excellence.
Ikke mindre inn 9 symfonier foreligger fra hans hånd, og de blir ofte fremholdt som merkesteiner i det norske symfoniske repertoar. Av store komposisjoner med orkester, kan man også merke seg konsertene for henholdsvis obo, piano, fiolin og fagott, balletten Ridder Blåskjeggs mareritt (1961), og flere suiter med utgangspunkt i scenemusikk: Lucretia-suite (1936) og Keiser og Galilæer (1986). Flere av de større verkene er komponert for utenlandske musikkinstitusjoner. Det gjelder fiolinkonserten som ble komponert på oppdrag av Serge Koussevitzky Music Foundation in the Library of Congress, og Symfoni nr. 8, Minnesota Symphony, som var et bestillingsverk i anledning markeringen av staten Minnesotas 100-års jubileum i 1958.

Lenge var det klaverstykkene som utgjorde den andre hovedgruppen i hans produksjon. Men på 1970-tallet fattet han for alvor interesse for kammermusikk. Hovedverkene i denne genren er tre strykekvartetter og to blåsekvintetter, alle komponert etter at han for lengst var gått over i pensjonistenes rekker. Og skaperkraften holdt seg til han var over 90 år gammel. Hans siste store verk var en orkestersuite bygget over musikken til Ibsens drama "Keiser og Galilæer", og de nyskrevne notene fikk sin uroppførelse ved festspillene i Bergen i 1986, som ledd i feiringen av Harald Sæverud som festspillkomponist.

Man kan peke på ulike stadier i Harald Sæveruds produksjon. Fra et senromantisk tonespråk i de første verkene, utviklet han seg via en temmelig dissonant ekspresjonisme til en form for neoklassisisme hvor forbildene gjerne var musikkhistoriens stormestre: Mozart, Haydn og Schubert. Men uansett uttrykksform var det ett element han aldri fravek; det melodiske. Det var selve bærebjelken i samtlige komposisjoner fra Sæveruds hånd.

Når han beskrev seg selv som tonekunstner vektla han gjerne en mørk side av seg: "Jeg er født på en kirkegård....... i min første barndom spilte jeg nesten utelukkende sørgmodige pasjons-salmer og lignende mer eller mindre gravtung musikk.... senere skulle jeg jo også komme til å skrive Sinfonia Dolorosa, Vade Mors (Vik fra meg død) og Gravsalme." Men i kontrast til det mørke og søgmodige er det også plass for det ekstatiske, dansante og utadvendte i hans verker. Slik sett blir Sæveruds musikk en kombinasjon av tilsynelatende ytterpunkter, og det er denne spennvidden som gjør den så fasinerende.

Harald Sæverud mottok en rekke æresbevisninger og priser både hjemme og i utlandet. Han var ridder, senere kommandør av St. Olavs Orden. Han fikk Norsk Kulturråds ærespris, likeledes Musikselskabet "Harmonien´s" høyeste orden, Fortjenestemedaljen.

Siden 1953 var han mottaker av statens kunstnerlønn. Av utenlandske utmerkelser kan man nevne medlemskap i Kungliga Muskaliska Akademien i Stockholm, og æresmedlemskap i den finske komponistforening. Han var Ridder av det Jugoslaviske Flagg og corresponding member of the Slovene Accademy of Sciences and Arts. Da han døde i 1992 ble Harald Sæverud begravet på statens bekostning. Han er gravlagt på sitt kjære "Siljustøl".